Dag + 11 - fully engraftet og helt ute av ISO!!

Ifølge mine tall i dag fra Dr. Fedorenko er jeg nå "perfectly safe" og er "fully engrafted". :-))))

Jeg trenger ikke lenger gå med maske på, puh for en lettelse i denne varmen, men unngå "crowded places".
Jeg har ikke restriksjoner på mat bortsett fra "fastfood shapper" som ikke er ok.
Utskrivelse fra sykehuset blir nå planlagt den 01.08.14. Og i morgen blir det infusjon av Rituximab som en siste del av behandlingen.

WOW, det nærmer seg slutten på dette "fantastiske eventyret" i Moskva!!!

For at ikke folk skal tro at dette kun er en "dans på roser" kan jeg jo si litt om hvordan dagen i dag har vært, før Dr. Fedorenkos visitt.

Sovnet ca kl 24.00 i går kveld tror jeg ... var stuptrøtt. Våkner så etter to timer.... ikke mer søvnig. Ja, hva gjør en da....  stod litt opp, gikk litt rundt og fant ut at litt innsmurning av føttene kunne jeg jo få gjort.
Og jammen fant jeg ikke frem neglefilen og for å prøve å fikse litt tånegler som ikke har fått særlig stell på ja... fire uker. Var lite effektiv den pittelille neglefilen jeg hadde tatt med.... for å "pakke lett". Så gav fort opp det prosjektet.

Sjekket så litt på FB, noe nytt kanskje fra hjemlandet? I Norge er jo klokken ikke mer enn 12 når den er kl 02 her, så jammen var der ikke litt oppdateringer fra herlige ferier folk er ute på denne flotte sommeren 2014.  Forresten er det visst begynt å bli litt kaldere og også med både litt torden og regn. Det gjorde nok godt etter flere uker med høy varme og tørke.

Til slutt begynte hodet å duppe, og da var det bare å legge seg ned og få sovet litt mer.... heldigvis.
Klokka var nå blitt rundt 03. Så våknet jeg igjen ca 05.30. Så det ble med 4,5 time søvn i natt og.

Dagen i dag har vært en "rollercoaster" av følelser... merkelig, det kommer og går.. blir fortvilet, lei meg, savner de hjemme, savner Maja, skikkelig emosjonell rett og slett uten at jeg helt vet hvorfor...... det plutselig blir så sterkt.....  Og da trenger jeg tid for meg selv. Fikk i morges da det startet også litt god "nett trøst" av min gode snille moy HSCT brat Brendan.

Men en ting er sikkert, at kroppen har vært gjennom mye og all medisinering har nok stor effekt også på det psykiske biten av kroppen vår.
Og jeg har både i forkant (pga alvorlig sykdom i familien) og underveis (dødsfallet som skjedde her på sykehuset) hatt litt utfordringer å slite med.

Men det kommer og går heldigvis, og jeg vet hvordan jeg kan håndtere det, så jeg var også en tur ute alene i hagen og gikk litt og fant skyggefulle benker å sitte ned på. Herlig!! :-)
Jeg prøver å gå på gresset der det er litt mer ujevnt underlag, for å trene opp balansen.. og går litt opp og ned på veikantene. Trening, trening, trening.....
Men det kjennes også svært skremmende å være så svak og tung i kroppen som jeg er akkurat nå....

Har vært ute en tur igjen og nå venter jeg på at Roald skal komme tilbake hit, etter å ha vært hjemme i Norge, mens jeg har vært i isolasjon.